Fastlegekrisen: Bedring i storbyene, krise i nord

I Fredrikstad kommune gjorde de noe radikalt: de ansatte fem nye leger på fastlønn, kuttet overtiden og fjernet vikarene. Resultatet? Vikarutgiftene gikk fra tolv millioner kroner til null. På Helgeland i Nordland er situasjonen en annen: 27 av 108 fastlegestillinger står ubesatte, og over 15 000 innbyggere mangler en fast lege å ringe til.

Fastlegekrisen i Norge har to ansikter. Nasjonalt er trenden positiv: 180 000 innbyggere sto uten fastlege i mai 2025 — ned fra toppen på over 235 000. I 2024 var det en netto tilvekst på hele 249 fastleger, den sterkeste veksten siden ordningen ble innført i 2001. Men forbedringen er dramatisk skjevfordelt. For mens storbyene puster lettere, holder krisen i nord like hardt som før.

Rekordfart i rekruttering — men ikke overalt

565 leger startet som fastlege i 2024, og 90 prosent av dem var helt nye i ordningen. Gjennomsnittlig listelengde gikk ned med 27 innbyggere per liste til 978. Konsultasjoner hos fastlege ligger stabilt på 3,0 per innbygger — men kun 20 prosent av fastlegelistene var åpne per mai 2025.

Andelen unge leger som ønsker å bli fastlege har økt markant: fra 29 prosent i 2022 til 43 prosent i 2025. 66 prosent mener nå at allmennmedisin er en trygg og attraktiv karrierevei — opp fra 32 prosent tre år tidligere. Det er et tydelig stemningsskifte, drevet av bedre lønnsbetingelser og ALIS-ordningen.

Nord-Norge: Vikarbruk ute av kontroll

Men tallene skjuler en geografisk avgrunn. Vikarlegebruken i Norge økte fra 900 vikarer i 2016 til over 5 000 i 2022 — en økning på 446 prosent nasjonalt og nær 669 prosent i distriktene. Finnmark hadde størst andel lister med tre eller flere ulike vikarer på samme liste — hele 62 prosent.

De tre nordligste fylkene hadde høyest vikarbruk per mars 2025. I Vestfold fikk pasienter konsultasjon hos egen fastlege i 80 prosent av tilfellene. I Finnmark var tallet bare 48,6 prosent — altså at mer enn halvparten av konsultasjonene var med en vikar som ikke kjente pasientens sykehistorie. Median avtalevarighet i Oslo er 9,8 år, i Troms og Finnmark bare 5,3 år.

Pasientene merker det

FHIs pasienterfaringsundersøkelse tegner et bilde av et todelt helsevesen: Tilgjengelighet scorer lavest — 62,2 av 100 poeng — mens «Fastlegen» som person scorer 77,7. 39 prosent av pasientene rapporterer at de ikke får time innen femdagersfristen for ikke-akutte tilfeller.

For eldre, kronisk syke og sårbare grupper er konsekvensene alvorlige. Omfattende vikarbruk gir lav kontinuitet — pasienter møter stadig nye leger som ikke kjenner sykehistorien. FHI-forskning viser at over 50 dagers legevaktbelastning per år er hovedårsaken til at unge fastleger slutter. Mange velger rett og slett å ikke søke nødvendig helsehjelp.

Regjeringens 13 grep

I april 2025 la regjeringen frem Stortingsmelding 23: «Fornye, forsterke, forbedre» — det største reformforsøket for fastlegeordningen på over 20 år. Blant de 13 hovedgrepene:

Finansieringsmodellen endres slik at basistilskuddet økes til cirka 40 prosent, mens den aktivitetsbaserte andelen reduseres til 60 prosent. Tverrfaglige fastlegekontor innføres, der oppgaver delegert fra fastlege til sykepleier kan utløse refusjon fra folketrygden. Fra 1. april 2026 skal alle fastleger tilby videokonsultasjoner, og det lanseres en offentlig nettlege-pilot for innbyggere med lang ventetid.

ALIS-ordningen — Allmennleger i spesialisering — har fått over 560 millioner kroner i bevilgninger i 2025. Kommuner i de minst sentrale områdene får opptil 200 000 kroner ekstra per ALIS-lege per år for rekrutteringstiltak. I tillegg er 33 nye LIS1-stillinger opprettet fra 2025 — en økning på over 25 prosent siden 2019.

Kommunenes milliardregning

Men mens regjeringen legger frem reformplaner, betaler kommunene prisen. KS dokumenterer at kommuner bruker 1,3 milliarder kroner ekstra årlig på å skaffe nok leger — tilleggskostnader som økte med 400 millioner kroner på bare to år. Det er penger som ellers kunne gått til andre helsetjenester.

Fredrikstads modell — fastlønn, forutsigbar arbeidstid, lavere arbeidsbelastning — viser at løsninger finnes. Men den krever at kommunene har råd til å investere. Og i distriktskommunene, der behovet er størst, er budsjettene minst.

Fastlegeordningen er grunnmuren i det norske helsevesenet. At den forvitrer i nord mens den styrkes i sør, er ikke bare et helseproblem — det er et spørsmål om hva slags Norge vi vil ha. Og svaret haster.